Jeg skvatt da en del av den gamle treplanken beveget seg litt. Ernesto lente seg mot meg og hvisket:
«De tror vi er fanget … men de vet ikke hva som skjuler seg bak den veggen.»
Jeg åpnet øynene.
«Hvorfor fortalte du meg det aldri?»
Hun smilte trist.
«Fordi jeg håpet at jeg aldri ville måtte bruke den.»
I det øyeblikket vred nøkkelen seg brått om bak oss.
BAM!
Kjellerdøren sprakk opp.
En av mennene dukket opp i trappen og lyste på oss med en lommelykt.
– Stå stille!
Jeg frøs til.
Men samtidig presset Ernesto seg mot brettet. En del av veggen roterte forsiktig og avdekket et mørkt rom som var bredt nok til at en person kunne gå gjennom.
Det tok pusten fra meg.
Tunellen.
«Gå!» hvisket Ernesto.
Jeg gikk inn først, utelukkende på instinkt. Luften var kald og fuktig, og lukten av gammel jord fylte lungene mine. Ernesto fulgte meg inn og bygde opp veggen igjen akkurat idet lysstrålen fra lommelykten hans lyste opp kjelleren.
Vi hørte mannen banne.
– Hvor i all verden ble de av?!
Hvis du vil fortsette, klikk på knappen nedenfor som sier NESTE⤵️
För fullständiga tillagningssteg, gå till nästa sida eller klicka på Öppna-knappen (>), och glöm inte att DELA med dina Facebook-vänner.
