Skapdøren åpnet seg.
Inni kunne vi se bunnen av den massive jernkjeden som holdt lysekronen. Den var festet til en stålbolt med en stor mutter, rusten av alder.
«Mutteren er rusten,» hveste Leo. «Jeg trenger et verktøy.»
Det var ingen verktøy her oppe.
Hammeren var nede.
Jeg så på pistolen i hånden min. Grepet var laget av hardt, massivt tre.
«Bruk denne», sa jeg.
Men Leo ristet på hodet.
«Nei. Du holder vakt. Hvis han ser meg, skyter du.»
Leo grep en liten messingstatue fra et konsollbord i gangen og begynte å hamre på den rustne mutteren.
Tang. Tang.
Lyden av metall mot metall ekkoet gjennom den røykfylte gangen.
Nede kikket Ethan opp.
«Vel, vel. De små rottene pusser opp før de drar,» ropte han. «Hva gjør du der inne? Gjemmer du deg i et skap?»
Ethan begynte å gå opp trappen.
Ett skritt.
To trinn.
«Leo, han kommer opp», ropte jeg.
«Nesten der!» ropte Leo tilbake og hamret med alt han hadde.
Tang. Tang.
Ethan økte tempoet.
Ansiktet hans var en forferdelig maske av mindre brannskader, hovne øyne og et vilt glis.
Slakterkniven glimtet i lyset fra peisen.
«Pappa kommer, Leo», sang han med lav, uhyggelig stemme. «Pappa kommer.»
Han var halvveis opp trappen nå – bare fem meter unna.
Jeg hadde ikke noe valg.
Jeg reiste meg, kastet av meg det våte teppet og rettet revolveren rett mot brystet hans.
«Stopp, ellers skyter jeg!» skrek jeg.
Ethan stoppet.
Han så på pistolen, så lo han – en avvisende, nedlatende latter jeg kjente altfor godt.
«Skal du skyte meg?» fnøs han. «Clara, du skjelver bare av å holde en kjøkkenkniv. Tror du at du har mot til å trekke av den avtrekkeren? Det er min bestefars antikvitet. Avtrekket er tungt. Dine delikate fingre vil gi opp før en kule kommer ut.»
Han tok et nytt skritt.
«Gi meg pistolen nå. Slutt å leke,» beordret han.
Han bløffet – brukte sitt siste triks: manipulasjon.
Og det virket. Hendene mine skalv voldsomt.
Tvilen snek seg inn.
Kunne jeg virkelig skyte noen? Selv nå?
«Leo, skynd deg!» ropte jeg, med blikket fortsatt festet på Ethan.
«Den er løs!» ropte Leo.
Samtidig runget et høyt smell gjennom hallen.
Det var ikke et skudd.
Det var lyden av stålbolten som knakk.
Kjeden som holdt krystalllysekronen slakk.
Ethan så opp, og øynene hans ble store da han hørte rumlingen ovenfor.
Tyngdekraften tok over.
Den massive lysekronen stupte.
Den traff ikke Ethan direkte. Han hadde allerede klatret for langt opp trappen.
I stedet krasjet den inn i bunnen av trappen med en katastrofal glasseksplosjon.
BRAK.
Krystallskår fløy overalt som granatsplinter.
Støtet sendte en massiv sjokkbølge gjennom tretrappen, som allerede var blitt svekket av flammene ved foten.
Strukturen tålte ikke det.
Ethan fullførte aldri den forbannelsen han var i ferd med å rope.
KNEK. RUMLEN.
Als je wilt doorgaan, klik op de knop onder de advertentie ⤵️
För fullständiga tillagningssteg, gå till nästa sida eller klicka på Öppna-knappen (>), och glöm inte att DELA med dina Facebook-vänner.
