Han så bort og stirret på de mørke tresøylene. «Ikke takk meg ennå, Elena.» Først må vi overleve sammenbruddet.
⚡KAPITTEL 5: SPREKKEN I FROSTMASKEN
Daggryet brakte ikke noe lys, men en matt, lilla dis som spredte seg over snøen. Luften ble iskald, så kald at treverk knirket og metall knakk som tørre kvister. I den tette sedertreskogen sto motorsyklistene ubevegelige, sammenkrøpet over maskinene sine som statuer hugget i is.
«Han er her», hvisket Marcus.
Han trengte ikke en radio for å vite det. Han følte forandringen i skogen – måten fuglene ikke sang på, selv da solen sto opp, måten vinden syntes å holde pusten på. Høsten hadde begynt – øyeblikket da forfølgerne endelig innhentet byttet sitt, og sivilisasjonens masker forsvinner.
En høy, forsterket stemme brøt stillheten og ekkoet gjennom skogen.
"ELENA! JEG VET AT DU ER DER!"
Stemmen hørtes forvrengt ut gjennom megafonen, men Elena ville ha gjenkjent tonen umiddelbart. Det var Diego. Dette var ikke stemmen til en bekymret ektemann eller en embetsmann. Dette var stemmen til en mann som hadde mistet favorittleken sin og var villig til å sette fyr på hele lekerommet for å finne den.
"DU ER TRØTT, ELENA! BARNA ER TRØTTE! GÅ UT MED EN GANG SÅ INGEN SKADER OM MORGENEN! DISSE MENNENE ... DE ER IKKE VENNENE DINE! DE ER KRIMINELLE!"
En skarp gysning gikk gjennom Elena. Hun klamret seg så hardt til Miguel og Sophia at de vred seg, de små ansiktene deres forvrengte seg i den brennende luften.
«Ikke hør,» hveste Ghost og støttet henne med armen. «Det er et rovdyrs rop.» Han prøver å jage henne bak buskene.
Marcus sto på sleden sin og skannet området. I det svake lyset så han dem – mørke silhuetter som beveget seg mellom stammene på de gamle sedertrene. Ikke statspolitibetjenter. Disse mennene beveget seg med den taktiske aggresjonen til en privat hær. Diego hadde ikke brakt inn loven; han hadde brakt inn sine «brødre» i avdelingen, menn som skyldte ham tjenester, menn som ikke brydde seg om jurisdiksjonsgrenser.
«De har blokkert grensen», rapporterte Hammer med lav, knurrende stemme. «De må ha firet ned infanterienheter med tau i løpet av natten mens vi gjemte oss.»
Marcus så på Elena. Depresjonen sto skrevet over hele ansiktet hans: byrden av fortiden, at han ikke klarte å redde datteren sin, og at han absolutt nektet å la historien gjenta seg.
«Elena,» sa Marcus med en merkelig rolig stemme. «Det kommer til å bli veldig høylytt. Bli i badekaret.» Hold kjeft for barna. Ånd, bli hos henne. Uansett hva som skjer, rører du deg ikke før jeg sier: «Fri.»
«Marcus, det er tolv av dem», advarte Ånden.
«Så det er en rettferdig kamp», svarte Marcus.
Han steg av sleden, snøen knaste under de tunge støvlene hans. Han rakte ikke etter våpenet sitt. Han dro et tungt dekkjern av jern opp av beltet og en lommelykt opp av lommen. Han så på Hammer og Jax. De nikket, ansiktene deres forvandlet til de dystre maskene til menn som hadde tilbrakt livene sine som de verden fryktet.
Als je wilt doorgaan, klik op de knop onder de advertentie ⤵️
För fullständiga tillagningssteg, gå till nästa sida eller klicka på Öppna-knappen (>), och glöm inte att DELA med dina Facebook-vänner.
