Hun klatret ned i bassenget ved siden av Ghost. Det var trangt, det luktet bensin og gammel pels, men de høye veggene beskyttet henne mot den bitende vinden. Marcus klatret opp i førersetet på den ledende maskinen. Han brukte ikke den elektriske starteren – kulden ville tappe batteriet. I stedet surret han et tykt tau rundt knyttneven og dro i startsnoren med kraften til en mann som prøver å rive hjertet sitt ut av et fjell.
Motoren hakket. En blå røyksky forsvant ut i natten.
Han dro igjen. Denne gangen brølte motoren, et gjennomtrengende skrik ga gjenlyd fra granittklippene. De to andre sledene fulgte etter, med frontlyktene som to gule lysstråler som skar gjennom skogens blå mørke.
«Vent litt!» ropte Marcus over motorbrølet.
Sleden svingte fremover. Elena stønnet mens maskinen svingte gjennom en drive, og beltene løftet snøen til en fin tåke bak dem. De kjørte ikke på en vei; de fulgte et spøkelsesspor, som slynget seg gjennom smale korridorer av furutrær, der grenene hang lavt og bøyde seg under vekten av stormen.
Himmelen over dem var nå en lysende, uhyggelig vidde av obsidian. Månen skinte så sterkt at den forvandlet snøen til et felt av diamanter, men dette lyset var et tveegget sverd.
«Der!» ropte Hammer fra den andre sleden og pekte oppover.
Et glimt av røde og grønne stroboskoplys blafret over stjernehimmelen. Helikopteret fløy over åskammen mot sør, og det kraftige søkelyset sveipet over dalen som øyet til en sint gud. Lysstrålen reflekterte fra snøen og skapte en strålende hvit sirkel på vei mot skogvokterstasjonen de nettopp hadde forlatt.
«De faller ned i hytta», mumlet Spøkelset og skjermet tvillingenes ansikter mot vibrasjonene.
«Slipp dem løs,» knurret Marcus og tvang frem en skarp sving med all sin kraft. «Vi skal være under Blackwoods kalesje før de innser at ovnen fortsatt er varm.»
Sleden suste dypere inn i villmarken. Farten var både spennende og skremmende. Vinden pisket mot Elenas skibriller og prøvde å ta pusten fra henne. Hun stirret på pakken i Ghosts armer. Sophia og Miguel forble stille, revet med av motorens vibrasjoner, uvitende om at de for øyeblikket var den mest ettertraktede lasten i Montana.
Marcus kjørte med panisk presisjon og manøvrerte over tilsynelatende umulige hull i skogen. Han presset maskinene til det ytterste, beltene knirket mens de klamret seg til den frosne bakken under snøen. Lysstrålen bak dem blusset plutselig opp og lyste opp tretoppene bare noen hundre meter unna. Piloten så noe – kanskje varmen fra sledens motorer, eller den sammenpakkede snøen på beltene deres.
«De snur!» ropte Jax over radioen.
«Slå av lyset!» beordret Marcus.
På et øyeblikk ble verden mørk. De gule strålene forsvant, og bare månens bleke, bedragerske glød var igjen. Marcus sakket ikke farten. Han kjørte instinktivt og med hukommelse, mens sleden spratt under dem som et villdyr.
Elena klamret seg til kanten av bassenget til fingrene hennes ble numne. Så innså hun at Oppvåkningen ikke bare handlet om været eller jakten. Dette var øyeblikket hun sluttet å være den jagede og ble en del av flokken.
Als je wilt doorgaan, klik op de knop onder de advertentie ⤵️
För fullständiga tillagningssteg, gå till nästa sida eller klicka på Öppna-knappen (>), och glöm inte att DELA med dina Facebook-vänner.
