Hun løp ikke lenger. Skygger ledet henne. ⚡KAPITTEL 4: DET KALDE SJELSARKIVET
Det var bekmørkt, bortsett fra det uhyggelige sølvet fra månen som glitret på isen. Uten frontlykter ble skogen en labyrint av taggete skygger. Marcus dyttet sleden fremover og fulgte trærnes konturer mot stjernehimmelen. Brølet fra motoren, en gang en kilde til trøst, lignet nå et bluss som ble skutt ut i natten og avslørte posisjonen deres til en fugl som sirklet over dem.
Elena kjente sleden gynge og svai. Ved siden av henne lå Ånden som en stein og holdt babyene i armene sine. Stillheten mellom dem var tung av usagte ord: hvis helikopteret så dem nå, ville det ikke være noen fluktmulighet.
«De unngår bekkeleiet!» Hammers stemme knaket over walkie-talkien i beltet til Marcus.
Til venstre for dem stakk en hvit lyssøyle fra himmelen gjennom et tett lerketak. Den beveget seg med mekanisk presisjon, spredte skygger og skannet dalen. Helikopteret fløy lavt – så lavt at nedstrømsluften fra rotorene skapte en «snøstorm» som virvlet over trærne.
«Hold pusten», hvisket Marcus, selv om han visste at ingen kunne høre ham over støyen fra transportbåndene.
Han forvandlet sleden til en tett lund av dvergfuru.
«Jeg ba henne bli der hun var. Jeg sa at loven ville ta seg av det. Jeg sa at hun skulle stole på systemet.» Han spyttet i snøen, lyden hard idet den frøs til. «Systemet er bare et kaldt arkiv for sjelene til menneskene det ikke nedlot seg til å redde. Jeg skal ikke kaste deg inn i det arkivet, Elena.»
Han satte sleden i gir. Retreaten handlet ikke bare om helikopteret; det var Marcus, som trakk seg tilbake fra reglenes verden og fordypet seg i jaktens verden.
Sleden raste over den frosne skorpen på en enorm, navnløs eng. Månen hang høyt og likegyldig på himmelen og forvandlet snøen til et glatt, polert teppe. Marcus styrte nå i et nervøst tempo, sleden hoppet over gravehull som en mindre erfaren sjåfør ville ha veltet.
Bak dem forble den sørlige horisonten mørk, men luften var tung av trusselen om helikopterets tilbakekomst. Tilbaketrekningen var en kortvarig lettelse, en sprekk i jegerens rustning.
«Vi går inn i 'dødsonen',» ropte Ghost over motorbrølet, mens han lente seg tett inntil Elenas øre. «Trærne tynnes ut her. Det er ikke noe dekning i to mil. Hvis den fuglen kommer tilbake mens vi er på sletten, blir vi et lett bytte.»
Elena så ut på den enorme sletten foran seg. Den var både vakker og skremmende – et hvitt tomrom som syntes å strekke seg i evighet. Hun kjente motorens vibrasjoner gjennom glassfiberen, en konstant, øredøvende summing som ble lydsporet til flukten hennes.
«Marcus!» Hammers stemme sprakk og fyltes av panikk over radioen. «Registrerer bevegelse på termisken. To! Bakkestyrker!»
Marcus nikket til høyre. I det fjerne, ved kanten av en frossen bekk, gjennomboret to små blå lyspærer mørket. Ikke den varme gule fargen fra en pelsjegers slede, men den kalde, gjennomtrengende gløden fra politiets LED-lys.
«Snøscootere,» knurret Marcus. «Diego tok ikke bare med seg en fugl. Han tok med seg taktiske lag fra Billings. De hopper gjennom snøfonnene.»
Erkjennelsen traff Elena som et iskaldt bad. Diego bare lette; han beveget seg med en tangbevegelse. Han kjente terrenget. Han kjente snarveiene. Han brukte de samme verktøyene hun en gang hadde stolt på for å bygge et bur rundt seg.
«Vil vi klare å forbikjøre dem?» spurte hun med brudd i stemmen.
Als je wilt doorgaan, klik op de knop onder de advertentie ⤵️
För fullständiga tillagningssteg, gå till nästa sida eller klicka på Öppna-knappen (>), och glöm inte att DELA med dina Facebook-vänner.
